Kinas rolle i internasjonalt klimasamarbeid nå og i fremtiden?

Kina var aktiv bidragsyter da Paris Climate Agreement kom på plass etter over 20 år med forhandlinger. Avtalen plasserte stort ansvar på Kina. One Belt On Road samarbeidet betyr omfattende inngrep i landskap og natur. Kan og vil Kina også eksportere sine miljøinitiativer?

Kina var aktiv bidragsyter da Paris Climate Agreement kom på plass etter over 20 år med forhandlinger. Den første globale klimakonferansen der man for alvor diskuterte tiltak mot klimaendringer ble arrangert i 1992. I årene etter ble det etablert en rekke avtaler og aksjonsplaner for å samordne innsatsen fra alle nasjoner for å møte utfordringene som ville komme med klimaendringene. Mangelen på internasjonalt forpliktende regelverk, og uenighet mellom industrialiserte land og utviklingsland, når det gjaldt ansvar for utslipp og behov for innsats, ga lite fremdrift i klimaforhandlingene. Med forent innsats fra nasjonene med store utslipp av klimagasser og nasjoner med økonomier under kraftig utvikling, som Kina, ble den første legalt bindende klimaavtalen, Paris Climate Agreement (Paris avtalen), inngått i desember 2015. Denne beskrev det legale rammeverket Intended Nationally Determined Contributions (INDCs) og også relevante internasjonale institusjoner for å bekjempe klimaendringene basert på et prinsipp om felles, men samtidig differensiert ansvar (Common But Differentiated responsibilities (CBDR)). 

Avtalen plasserte stort ansvar på Kina. I samtiden ble det både sagt og skrevet at Kina spilte en nøkkelrolle i å bringe Parisavtalen på plass. Dette skjedde ved at man etablerte en rekke bilaterale klima-avtaler med USA. Slik ble Kina aktiv partner i det internasjonale klimasamarbeidet. Men allerede da og senere har Kina engasjert seg i initiativer som er utfordrende i forhold til det internasjonale klimasamarbeidet der målet er å forebygge global oppvarming.

One Belt One Road samarbeidet. One Belt One Road (OBOR) er et kinesisk initiativ for å knytte land og folk sammen for en mer effektiv flyt av råstoffer og varer i verdensomspennende handel med Kina som sentral aktør. Initiativet består av to programmer: Silk Road Economic Belt knytter Kina til Europa, Den Persiske Gulfen, Middelhavet og Det Indiske hav. The 21^st Century Maritime Silk Road omfatter elver og kanaler mellom medlemsland i OBOR-initiativet. 65 land er med, to tre-deler av verdens befolkning og til sammen en tre-del av den globale økonomien. Den nye infrastrukturen skal bidra til å utvikle regionale og interkontinentale handelskanaler og øke tilførselen av olje og gass. Infrastrukturen vil bestå av olje- og gassledninger, jernbane inkludert høy-hastighets jernbaner, motorveier og havner.

Omfattende inngrep i landskap og natur. Initiativet forutsetter omfattende utvinning av råmaterialer som sand og kalkstein til produksjon av sement og dessuten fortsatt utvinning av olje og gass. Mange sandforekomster er allerede utnyttet til grensen av å være sårbare. Sementproduksjon og anleggsvirksomhet gir store utslipp av klimagasser. Bygging av infrastruktur gjennom sårbare områder påvirker biodiversitet og reduserer artsmangfold.

Kan Kina også eksportere sine miljøinitiativer? Kina har styrket sin miljøvernlovgivning og miljøpolitikk i et strev for å realisere «økologisk sivilisasjon». Kina har også erklært bærekraftig utvikling som et mål gjennom en «Ecological and Environmental Cooperation Plan». Denne slår fast at samarbeid om miljøvern er en fundamental forutsetning for å oppnå det grønne skiftet innen 2030. Kan OBOR føre med seg denne politikken vil Kinas miljøambisjoner nå land som fortsatt er uten politikk og ambisjoner på disse områdene. Dette forutsetter imidlertid dialog mellom alle som er involvert i å ta beslutninger om utvikling av prosjekter under OBOR-samarbeidet, offentlige myndigheter, finansinstitusjoner, utviklere, frivillige organisasjoner, lokalsamfunn og forskere som undersøker biologisk mangfold, bevaring, folkehelse og klimaendringer. Her er det et stykke å gå. Men lykkes man med dette vil Kina kunne bidra til det grønne skiftet langt ut over egne grenser. 

Kinas mange kullfyrte kraftverk er en utfordring. Den 21. september i år erklærte Kinas president i Jinping, på et møte i FN, at Kina vil slutte å finansiere nye kullkraftverk. Men selv om dette er et positivt utsagn fra lederen av verdens største bidragsyter til CO₂-utslipp er mange forskere skeptisk. Kina sto i 2020 for mer enn halvparten av verdens kullproduksjon. Produksjonen har økt til tre-ganger produksjonen i 2001. Dette i en periode der USA, selv med Trump, og Europa har halvert sin produksjon. Men Kina finansierer også kullfyrte kraftverk i mange andre land som del av sin internasjonale industrielle virksomhet, særlig i Bangladesh, Vietnam, Mongolia og Indonesia, men også i Afrika og Europa. Kina sto bak 76% av kapasiteten til nye kullfyrte kraftverk i 2020. De 2500 kullfyrte kraftverkene som i dag finnes i drift jorden rundt vil ifølge beregninger slippe ut mer enn 200 milliarder tonn CO₂ i sin «påregnelige levetid» og være en vesentlig hindring for å begrense global oppvarming til +1.5⁰C-målet. Dette målet vil man ikke kunne nå uten at disse kraftverkene blir erstattet mens de fortsatt er i drift.

Referanser for innholdet i denne posten er, for spesielt interresserte, i hovedsak en artikkel om Parisavtalen i China Quarterly of International StrategicStudies fra 2016, en artikkel i Nature Sustainability fra 2018 et oppslag i Nature fra 7. oktober i år om Chinas pledge on overseas coal.

Mer om Kina på denne bloggen finner i posten om Kina og klimamålene og posten om hva Kina har lært av Sovjetunionen, Jugoslavia og ikke minst USA.